karoline lever

jeg ga meg selv en tjueénårsgave, jeg pleier som regel å gi bursdag- og julegaver til meg selv, små ting som kanskje noen fine sokker eller en plastikkring, men denne gangen i form av en uke i england for å besøke et par karer som er verdt en klem eller to.

newark. liten, søt by nord for london der jeg fant sunniva som skal bli instrumentmaker. tenk så fint.

gatene i newark er så små og englandstypiske at jeg følte at jeg var med i en film. 

mann som leser the times i en stol i en damebutikk.

minihalloweengresskar i minibyen.


så liten at den får plass på et bord. nesten.

ingefærøl med krabber og elefanter på, jeg liker ikke ingefærøl så godt, men jeg drakk opp hele fordi den hadde krabber og elefanter på.

obligatorisk.

 

så toga vi i enogenhalv time til hjertet av london hvor vi ble løpt på av karina som går på musikkskole hvor hun synger fint og er søt.

vi satt oppe hele natten og prata eller var stille eller sang eller alt på en gang, og sunniva og karina snakka masse om musikkteori og jeg hørte på og lærte litt, men har glemt alt sammen. 

så ble det lyst og frokosttid og vi ville finne restauranten hvor hun karina bor med jobber. vi bussa lenge med whiskeyhoder og ciderlignende øl. eller øllignende cider. 

etter to timer, søvnløse med filmkamera, fant vi stedet med verdens beste engelske frokost. selvom vi da kunne spist hva som helst og fortsatt vært like glade og skrålende og skålende.


og øl, selvfølgelig.

sulten skurk.

sliten sunniva.

 

jeg sov lite. men det lønte seg. england, vi sees snart igjen.

nå har jeg i all hemmelighet dratt tilbake til india og har nå vært her i nesten en uke. det er allerede så mye jeg vil si, så mye jeg har sett, så mye jeg har opplevd, som dere også skal få vite, men akkurat nå klarer jeg nesten ikke si noe annet enn at jeg koser meg. jeg koser meg nesten bort.

jeg reiser med de vakre tullingene ida og kaja, og nå sitter vi på en restaurant ved havet og blogger, spiser, drikker øl og spiller kort med to koselige norske piker som vi møtte på flyet og tilfeldigvis fant igjen på det store onsdagsmarkedet på stranda. 
vi har leid scootere og cruiser rundt som om vi aldri har gjort annet. at jeg omtrent aldri har kjørt noe i hele mitt liv skulle ingen tro. georgio som vi leide dem av sa at jeg var sånn sytti prosent flink den første gangen jeg kasta meg ut i det, og det tar jeg som et kompliment. til de skeptiske: å kjøre i anjuna er ikke som å kjøre i foreksempel mumbai. det er landeveier, ikke mye trafikk, og vi holder oss til fartsgrensene (som egentlig ikke finnes). det går superduperbra.

(nå måtte jeg ta en liten pause for å fjerne en kjempeliten billeflue fra u-en på tastaturet)

vi har forresten sett en kobraslange. 

ok. fredag forrige uke bega vi oss ut på reisen fra oslo til london og fra london til mumbai og fra mumbai til goa hvor vi sitter nå. vi hadde litt dårlig karma og rakk nesten ikke flyet til mumbai da vi landa i london siden flyturen gikk treigt. vi løp sammen med en flydame gjennom hele heathrow med "final call, final call" konstant over hodne våre. så hadde vi ikke så dårlig karma likevel, for vi rakk det akkurat og jeg fikk en treseter helt for meg selv.
flyturen gikk superfort med big bang theory, bollywoodfilmer og morsom indisk flymat.

(nå skviste jeg den samme billeflua på s-en. unnskyld, karma)

mumbai
vel landa i mumbai på natta, etter å ha hoppa litt opp og ned og kjent på varmen, taxa vi til hotellet for natta. noe shabby, eller, ganske shabby, ikke helt reint, så vi tenkte vi bare skulle slappe av. han som fulgte oss til hotellrommet kom plutselig inn med en mann vi ikke hadde sett før og mumla noe lavt og pekte på han. jeg trodde han skulle ha driks, men syntes det var rart siden jeg ikke kunne huske at han hadde gjort noe for oss. for what? og de pekte på senga og spurte; something for him? vi visste ikke helt hva vi skulle si, men husja dem ut, satte oss ned og prøvde å bli fortrolige med tanken om at vi nettopp hadde blitt tilbudt en indisk prostituert midt på natta i mumbai. vi sov ikke så mye den natta.

øl vi trodde hadde gått ut på dato, vi kjefta masse på de ansatte på hotellet, helt til vi fant ut at det var datoen ølen var laget som stod under boksen. dusteturister som vi er.

på verandaen utenfor hotellrommet etter soloppgang. vårt første ordentlig møte med mumbai; tutete, bråkete, litt mer tutete, folksomt og skittent. og likevel så pent.




oppover denne gata ble ida og jeg fulgt til et internettsted vi kunne sjekke om flyet til goa var on time. ida gikk barbeint og vi var så hvite at vi blenda hele india. vi ble forlatt, ble litt redde og tok rickshaw tilbake til hotellet. det tok ca et kvarter. det hadde tatt ett minutt å gå.





mumbai flyplass



det første vi gjorde var å finne en bar med vår gode venn, kingfisher øl. det kosta 39kr for én, noe som er dyrt i india, men hyggelig lommerusk for oss. på supermarkedet koster den samme 4kr.

goa, anjuna, vanila guesthouse
da vi ankom goa og begynte å kjøre mot anjuna, steg pulsen for hver kilometer. jo mer jeg kjente meg igjen, jo rarere og bedre var det. luktene, kuene, bilene, tutinga, menneskene, det indiske språket, mennene som holder hverandre i henda, klamheten, palmene, main street, det skumle krysset, verkstedet hvor vi kjøper bensin, kirken, den humpete veien, og så, vanila guesthouse.

greie reisepartnere


de er egentlig ganske søte


boms og president og casino på vanila etter ankomst. 

rommet



ida sin seng til venstre og kaja og min til høyre. harde og fine.




den flotte doen vår som vi håper vi ikke må sitte så altfor mye på. og rumpa til kaja.


kjøleskap med masse øl tilhørende norgegjengen rett utafor rommet. det liker vi.


boka som ida glemte igjen forrige gang. 

anjuna flee marked



tok ikke så mange bilder der akkurat. stressende med masete selgere, kaos og varme, men skal være flinkere neste gang.

i går var ida og jeg i mapusa som er en noe større by et rickshawkvarter unna anjuna. der rusla vi litt på det lokale markedet med grønnsaker, frukt, nøtter, fisk, blomster og døde griser som henger og slenger. vi var ca de eneste hvite der, dvs ofre for alle selgerne, men å ignorere indiske selgere er som å lære å sykle, så det gikk bra. jeg fikk kommet meg på fotobutikken og kjøpt film til dianakameraet mitt som jeg har knipsa litt med. gleder meg til å fremkalle filmen og eksperimentere mer.

det å sitte pakket inn i en dyne i en rotete norgekjeller med rester av migrene dunkende i panna og lyden av vind i vindusprekkene over meg er ikke det beste utgangspunktet for å sette seg ned og beskrive en måned i india, men flaks for meg så er det heller ikke det jeg har tenkt til.






















denne foten har egentlig en elefant på seg nå som skal være der for alltid, den heter elefanten bestefar for at bestefar skulle like den og det gjorde han.

ja, for om tretti dager er vi på vei, altså. til der i india, goa, hvor vi skal bo i en måned. så da bor jeg litt mer på den obligatoriske reisebloggen, og du kan se på oss om du vil, hvis du trykker på elefanten nedenfor:



hjerte

jeg har fått det for meg at jeg har blitt mer kvinnelig. du vet, ordentlig. og sånn. at jeg snart skal få glatt, men krøllete hår. ingen floker lenger. at jeg oftere tyr til rød leppestift og neglelakk, og drikker helst rødvin, helst alltid rødvin. går alene til byen etter jobb for å gjøre ærend, og går hjem igjen med reisebøker i bibliotekposer. at jeg sitter med kulepenner og visum-skjemaer på avansert engelsk og bestiller vaksinetimer på rådhuset. at jeg skal ut i verden. på eventyr.

men så ser jeg på neglene mine, og de er forskjellige alle sammen. knekte og lange, og litt skeive. neglelakkrester. halvveis avpilte. rødvinen gir meg lilla lepper og tenner og får meg til å se teit og litt barnslig ut. flokene har ikke løst seg opp av seg selv, og reisebøkene er om india eller goa og jeg ser helst på bildene og later som om jeg er i dem. der på stranda, der på markedet, der i det gamle tempelet, der sammen med elefanten. der, om førtisyv dager. og jeg skjønner ingenting av visum-skjemaet og kulepennene er egentlig bibliotekdama sine. jeg gruer meg til sprøytene, og kommer ikke til å klare å pakke ordentlig. dessuten skal jeg bli venn med en elefant, og det er foreløpig det eneste jeg vet om hele eventyret. så det er kanskje ikke så farlig likevel.

i dag er jeg så gammel. og det er fire dager til jeg ikke lenger er den yngste av de eldste. nitten er egentlig en dustealder, siden ingen rettigheter forandrer seg, men det er dog et fint tall. har alltid villet være nitten. akkurat ikke yngst, og det trives jeg med.

for fem dager siden hørte jeg min kjente, irriterende, men ganske fine nokiatune fra min gamle nokiamobil og følgende skjedde:

karoline i tromsø: karoline?
karoline i horten: ja?
karoline i tromsø: ka du sie te å flytte hit første novæmber?
karoline i horten: flytte.. første.. november.. lamegtenke EH JA?
karoline i tromsø: hybeln står klar og ferdig møblert, og bare du får dæ jobb så kan du bo her me mæ!
karoline i horten: ja! hm. vent litt. jeg må se hva jeg drømmer i natt, så gir jeg deg svar i morra.

jeg drømte at skiltet på jobben var blitt stjålet og at jeg måtte lage en tvserie for lokalkanalen for å finne ut hva som hadde skjedd. jeg sendte karoline en melding da jeg våkna: jeg må nok bli i horten litt til, byen trenger meg.

sånn i etterkant og ettertanke må jeg si at dette var en slem situasjon å putte meg i, for det kribler i hele kroppen min når jeg tenker på å flytte ut av byen, og ikke minst for meg selv, og ikke mindre enn minst sammen med en som heter det samme som meg og har nesten helt lik hjerne (nesten). at vi kunne dratt på vinkvelder midt i uka på utesteder som slipper oss inn fordi vi ser snille ut selvom de vet at vi egentlig er litt drittunger fortsatt, og jeg kunne fått en fin jobb, for eksempel servere kaffe og kaker til gamle mennesker (siden det er det eneste jeg kan), bare at de gamle menneskene er nordlendingmennesker som sikker har mye morsomt og stygt å si, og apropos stygt å si, så kan jeg også si stygge ting, for i tromsø har alle like mye selvironi som meg selv og det hadde vært så hyggelig å gått rundt og sagt stygge ting og bli sagt stygge ting til hele dagen.

men det kribla litt for tidlig, for jeg skal faktisk til india om ikke så lenge. jeg må være superflink til å spare, og det kan jeg ikke være hvis jeg skal betale for ting hele tiden. takk til øvrige makter for at foreldra mine er care nok til å la meg bo/snylte hjemme enda litt til, slik at jeg kan bruke den delen av lønna som kunne ha gått til husleie på en tur til tromsø og karoline istedet. nå til mandag.

så jeg skal fortsette servere kaffe og kaker til gamle mennesker uten å si stygge ting til dem (bare til den slemme dama som jeg tror liker at jeg er slem tilbake), jeg skal dra til india med ida og ha the time of my life på raveparty på anjuna beach, sammen med avdanka hippier på goa, og på så mange rare steder med så mange rare mennesker som mulig.

og SÅ

skal jeg flytte til tromsø. lover. di fetta.

(det finnes en gammel dame som alltid kjøper napoleonskake og kaffe til henne og mannen sin og vet at det koster hundreogtjueseks kroner og kommenterer det hver gang: hundreogtjueseks kroner ikkesant? ja, vi kjøper alltid napoleonskake og kaffe, mannen min og jeg, kan du være søt og hjelpe meg å bære? å, du er så snill)

gamle damen: jeg lurer på om vi skal ha bløtkake i dag, jeg, hm..
jeg: ja, gøy å prøve noe nytt av og til?
gamle damen: det koster hundreogtjueseks det også? ja. vil du ha bløtkake, mannen min?
gamle mannen: jeg vil ha det du vil ha, jeg.
gamle damen: vi prøver bløtkake, vi. hundreogtjueseks kroner, her.

...

gamle damen: du, mannen min ville ha en napoleonskake likevel han. hundreogtjuese... nei. hm.
jeg: trettiåtte, da.
gamle damen: å. nå blir han glad.


(åneiånei, jeg husker ikke hvor jeg fant dette)

gjett om jeg skal ha den beste søndagen og mandagen i mitt liv i november?



håper bare jeg får fri fra jobb (sånn i og med at jeg allerede har fått fri til å dra til oslo, tromsø og london og kanskje sjefa er litt lei av at jeg har et liv), at jeg har penger nok (etter å ha blitt vant til en månedlig stor sum på kontoen, blir jeg flinkere og flinkere til å være blakk), at jeg får noen å dra med (hei ida!) og shit, jeg må jo ha et sted å kræsje. noen storsinnede oslofjols der ute? jeg tar med øl & hubba bubba.


det er en liten fare for at min søster helga har arva hjernen min
ehe

om tjuefire dager (to dager etter bursdagen min (som er tjueto dager til)) er jeg:



på grunn av:



hu heter det samme som meg, og vi skal drikke øl på:



mens vi valser rundt, og dagen etter skal vi være fyllesyke til:


(som jeg har fått kyss på kinnet og ailåvju av)

også skal vi stalke de vi pleier å stalke, men jeg kan ikke legge ut bilde av dem, for de skal ikke vite om oss, og da kommer vi sikkert i fengsel, og vi skal så mye men jeg kan ikke si det nå, for jeg vet det ikke ennå og jeg skal være nitten år og karoline skal være nitten, og vi skal være like gamle for det er vi ganske sjelden, vi skal være teite og kule på én gang og jeg gleder meg som en dust og sånn og veitu. kanskje jeg aldri kommer tilbake.

ja. vi har vært på kæmm-ping. det må uttales så harry som mulig har jeg skjønt, og heller harry enn soss som pappa pleier å si. pappa har kjørt lastebil i hundre år. vi kjørte ikke lastebil, men pappa sin mæshe som homper hundre ganger mer enn vanlige mæsher og biler generelt (pappa fikk øl fordi han var snill og lånte oss bil, takk pappa øl væsjego nam (jeg tar ølen i morra btw)). det het nisser der vi var OG DET VAR NISSER DER, bare i skapet da og de var laget av plastikk men likevel. jeg er dårlig på å huske ting jeg har gjort, selvom jeg nettopp har gjort dem, men vi spilte bokstavleken i hvert fall, leka spørrekonkurranse med spørreboka fra påsken nittitre og hadde høytlesing av se&hør vitser i ca to timer i strekk, og jeg fant ut at når en litt bra vits er plassert blant tusen ekstremt dårlige vitser blir den en supermorsom vits (se! sa den blinde mannen til den døve, også lo de begge to (jeg tissa på meg, litt)). og apropos døv, jeg har blitt det på det høyre øret, igjen! herlighet, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal fjerne ørevoks hvis jeg ikke kan bruke q-tips, for det er faaarlig, men jeg gjorde det likevel selvom jeg var hos legen og skylte øret med en skyllepistol (som er utrolig behagelig, men dyrt (hundreognittini for ett øre!!)) for kanskje to måneder siden og jeg må nok tilbake i morra. søren, da må jeg sikkert betale for forrige skylletime også. håper de har glemt meg.

og apropos glemt. på jobben på tirsdag ekspederte jeg en dame som sa hei, er det du som jobber her da, jaaada, jaaa, er det gøy da? og jeg måtte bare jatte med (haha, jatte) og late som om jeg visste hvem det var, uten at jeg gjorde det, noe jeg finner ekstremt irriterende og ikke minst uvanlig, for det er som regel alltid jeg som ikke blir kjent igjen mens jeg går og veit hvem alle er. jeg kommer aldri til å slutte å tenke på dette. håper i det minste hu tok feil av meg og en annen, for da er det hu som dreit seg ut. nei, vent. da får jeg noia.

forresten, dette er den kuleste sangen i verden. punktumfinalesmørbrødskivadisjøl. og jeg har bursdag om (telle på kalendern) tjuetre dager. det lukter bursdagen min ute. jøss, nå skal jeg gå ut og lukte på bursdagen min.


pøksepikse


heller harry enn soss, bføhøhø





jeg psykedeliserte dette ved en tilfeldighet og lot det bli sånn. ja. ja.