karoline lever

I går natt våkna jeg av at jeg trodde magen min skulle eksplodere. Det gjorde den ikke, for vi dro på legevakta med den, og legemannen stakk meg i fingeren, gav meg piller og sa at det går bra. Han snakka også til meg som om jeg var ti år, noe jeg fant ganske underholdende. Mens jeg var der tenkte jeg tilbake på da jeg faktisk var ti år og nettopp hadde forgifta hele familien min med giftige bær. Da lo legedama av meg, og i hvert fall av pappa som var en av de eldste i landets historie som måtte på sykehuset grunnet giftige bær. Men stakkars, det var ikke hans feil at han hadde en datter ikke visste om sukkererter vokste på trær eller ikke, og bare ville dele skattene hun hadde funnet. Jeg fikk ligge på båra i sykebilen for jeg hadde spist mest og kunne dø hvis vi ikke skyndte oss. Da sa lillesøstra mi, som jeg også forgifta ganske grundig, at neste gang var det hennes tur å ligge på båra, noe jeg sa ja til, men det har dessverre ikke blitt noen neste gang helt ennå. Da vi kom på sykehuset fikk vi en slange gjennom nesa, men de bomma på nesa mi, så den svarte tjære-aktige medisinen traff den nye superkule rosa genseren min og jeg fikk aldri erstattelse for den. Men jeg gikk med på det siden legemannen redda livet mitt like etterpå. Så, mens pappa ble ledd av i voksenavdelingen (sykesøstrene tilkalte resten av sykehusets ansatte bare for å se på han og le), lå vi forgifta barna i vårt eget sykehus-soverom og så på Tarzanfilm og snørra svart.

Poenget mitt er at jeg liker å ligge i båre i en stor bil mens den kjører superfort, og jeg ble veldig skuffa da jeg måtte dra hjem igjen i går med bare noen ekle piller med løver på som smaker vondt. Et annet poeng er; ikke spis sukkererter som vokser på trær uten å dra til legevakta etterpå.